Litt pastor/teologistoff som sprenger på og vil ut på webben.

Ved starten på et rykende ferskt 2016 går tankene til ”Jesu programtale”, slik vi finner den i Lukas 4,19-19:

Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.

Jeg har nok opp gjennom årene hørt nokså mange taler ut fra denne teksten, enten ved starten på et nytt kalenderår, eller ved starten på et nytt kirkeår. (Kirkeåret starter hver 1. søndag i advent.) Bakgrunnen er sannsynligvis det gammeltestamentelige jubelåret, som jødene skulle holde hvert 50. år. Da skulle gjeld slettes, de som hadde solgt seg som slaver skulle få sin frihet tilbake. Det var et år for sosial og økonomisk utjevning, og skulle også minne menneskene på at alle er vi dypest sett kun forvaltere av det Gud har gitt oss, og ikke eiere eller herrer.

Men, hvilket år var egentlig dette nådeåret Jesus forkynte? Kunne det være år 30, altså da det antas at Jesus startet sitt offentlige virke, full av Den Hellige Ånds kraft? Kjennetegnene var jo for så vidt tydelige: Utallige syke ble helbredet, demonbesatte ble utfridd og marginaliserte fikk tilbake sin verdighet. De fire evangeliene er fulle av slike fortellinger. I tillegg kommenterer Johannes avslutningsvis:

”Men også mye annet har Jesus gjort. Skulle det skrives ned, hver enkelt ting, tror jeg ikke hele verdien ville romme de bøker som da måtte skrives.” (Joh. 21,25).

Selv om dette var før terrabytenes tid, skal vi ikke trekke på skuldrene av dette utsagnet. Omfanget var altså betydelig, og vi har ingen grunn til å tro at dette ”nådens år” skulle begrenses til 365 dager.

Det var en ny tid Jesus kunngjorde.

Vi kaller den gjerne nådetiden. Det er tiden fra Jesus sa disse ordene i Lukas 4, helt til han kommer igjen. Dette står i skarp kontrast til manges opplevelse av tiden de lever i. Sykdommen herjer. Håpet brister. Jobb og inntekt forsvinner. Tilværelsen destabiliseres.

Det står også i skarp kontrast til manges opplevelse av kristne. Jeg snakker relativt ofte med mennesker som har opplevelser av kristne forkynnere, ledere og miljø som dømmende, nedsettende og kontrollerende. Ordet dømmende hører jeg overraskende ofte. Og historiene jeg hører – av fullstendig oppegående mennesker – gjør at jeg dessverre ikke lenger vil bortforklare det som misforståelser og lignende.

Samtidig som jeg er smertelig klar over at det er slik, og jeg forstår det for jeg har også selv følt meg ”veid og funnet for lett” i en del sammenhenger, framstår dette som et paradoks for meg. Hvordan kan det ha seg slik at en person som selv har opplevd Guds nåde, fått syndene sine tilgitt, fått startet på nytt igjen, kanskje til og med erfart Guds kraft i form av helbredelse eller lignende ikke selv blir (oppfattet som) en nådig person?

Apostelen Paulus hadde noe av den samme erfaringen med de kristne i Galatia. Han skriver: Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere, dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som den korsfestede?  Svar meg på én ting: Fikk dere Ånden ved lovgjerninger eller ved å høre og tro? Er dere så uforstandige? Dere begynte ved Ånden, vil dere nå fullføre med kjøttet? Har dere opplevd alt dette forgjeves – hvis det da var forgjeves? (Gal 3,1-4).

Mitt nyttårsforsett – og min nyttårsoppfordring – er: Ta på nådebrillene. Jeg tenker på hvor mange ganger jeg har dummet meg ut og vært flau og lei meg, og blitt møtt med det nådige blikket. Dette blikket som ikke har trykket meg mer ned i søla, men som tvert imot har møtt meg med nåde, anerkjennelse, respekt, verdi. Det har vært så uendelig godt – og har utrettet så ufattelig mye mer enn all verdens velmente kritikk og bedømmelse.

Hva om vi lot våre tanker og følelser filtreres gjennom et nådefilter før vi slengte dem ut rundt middagsbord, på arbeidsplassen, i sosiale medier eller kommentarfelt?

Skal 2016 bli et nådens år? Det bestemmer jeg og det bestemmer du.

Bildet av nådebrillene har jeg fått av min gode kollega Øistein Øvergaard, som hadde denne oppmuntrende talen i IMI Kirken 3. januar 2016.