Det er interessant med fotoutstyr. På den ene siden noe en må ha om en i det hele tatt skal få fotografert, på samme måte som en fiolinist ikke kommer langt uten hverken fiolin eller bue. På den andre siden kan en fort bli tatt med i et løp som er usunt. På samme måte som båteiere har tofotssyken, så har fotoentusiaster pikselsyken, eller kanskje f-stopsyken. Det er alltid for tidlig å kjøpe et nytt kamera, for det kommer jo ny og bedre utgave snart. Kamerahusene nå til dags er hi-tec, kraftige datamaskiner som kun veier noen få hundre gram og som kan trylle fram de vakreste bilder. Så lenge den som holder i kameraet vet å bruke det, vel å merke. Men det er med høyteknologi i kameraverdenen som i alle andre verdener: Det faller fort i pris. Det gjør jeg til min fordel, ved å ligge litt etter de som oftere oppgraderer enn meg. Så langt har vel heller begrensningene vært hos meg enn hos utstyret.
Gode objektiver, derimot, faller ikke så raskt og så mye i pris. Derfor er det greit å legge litt i glassene, slik at en kan flytte dem over fra kamerahus til kamerahus. Noen mennesker er zoom-bier – de surrer rundt med alle slags zoom-objektiver, både vidvinkelzoom, normalzoom og telezoom. Andre – som meg selv, for eksempel – er tilhenger av raske fastfokallengdeobjektiver. Med raske så mener jeg at de har stor blenderåpning, for eksempel 1:1.4 eller 1:1.8. Zoom-objektivene har sjelden større blender enn 2.8, og allerede da koster de både en fot og en arm. Hvis du ikke skjønte det fra før, og hvis du ikke har falt av for lenge siden, så er tallet for blenderåpning nevneren i brøken, ikke telleren. Altså, jo mindre tall, jo større blenderåpning. Jo større blenderåpning, jo mere lys. Jo mere lys, jo lavere ISO-innstilling. Jo lavere ISO, jo renere, penere og skarpere bilder. Men, jo større blender, jo mindre dybdeskarphet. Men så spørs det da også hvilken størrelse sensoren på kameraet har.
Überraskt forklart, så har vi innen systemkamera, det vil si kamera med utskiftbar optikk, hovedsakelig tre størrelser på den digitale sensoren. Den digitale sensoren er der hvor bildet «fester» seg før den lagres på minnekortet. I gamle dager kjøpte vi filmruller og hadde i kameraene våre, og standarden på en «rute» i filmen var 36x24mm. Det er fortsatt standarden på det vi kaller digitale fullformatskamera. Der har den digitale sensoren samme mål som i tidligere. Toppmodellene hos Sony, Nikon og Canon, og nå også Pentax, har alle fullformatssensor. Denne gamle hurken kan tjene som eksempel:
Mer rettet mot forbrukermarkedet var en litt mindre sensor, som har den velklingende betegnelsen APS-C. Fuglene må vite hva det kommer av, men APS-C-sensorer er 2/3 størrelse av fullformat. Vi sier de har en crop-faktor på 1,5 (Nikon, Sony og Fuji, og jeg tror kanskje Pentax og Ricoh også), og 1,6 (Canon). Det en skal vite, er da at objektivets fokallengde ikke stemmer lenger. I bildet ovenfor er objektivet en 50mm. Det er tilnærmet normalen. Altså at objektivet «ser» det samme i samme størrelsesforhold som det menneskelige øye. Hvis jeg for eksempel kleiser 50mm på en Canon 60D, som er et APS-C-kamera, må jeg gange 50×1,6=80. Og da blir 50mm, som er et veldig billig og skarpt og fint normalobjektiv, plutselig et supert protrettobjektiv!
Går vi enda et hakk ned i sensorstørrelse, finner vi Micro Four Thirds (MFT). Her er sensorstørrelsen det halve av fullformat, og dessuten i et annet forhold mellom lengde og bredde på bildebrikken. Mens fullformat og APS-C har størrelsesforholdet 3:2, har MFT 4:3, altså som de gamle TV-skjermene. Det er to kameraprodusenter som samarbeider – og konkurrerer – om MFT-formatet, nemlig Panasonic og Olympus. I tillegg er det såkalte tredjeparts produsenter som lager utstyr som passer til, ikke minst objektiver.
Det er myyye mer å si om det tekniske ved dette, og ikke minst om fordelene og ulempene med de ulike formatene, men det finnes det tusenvis av andre bloggere som gjør – mye bedre og morsommere enn jeg.
I tillegg til fullformatskameraet Canon 5D Mark II (som kom ut i 2008), har jeg investert i MFT-systemet. I et par år nå har jeg hatt Olympus OM-D E-M10, men denne uken oppgraderte jeg til Olympus OM-D E-M1. Det er visstnok en mark II-versjon rett rundt hjørnet, men det blir sannsynligvis 5-sifret. E-M1 ble av mange kåret til årets fotoprodukt i 2013 da det var nytt, og topp utstyr for fra tre år siden er mer enn godt nok for meg – inntil videre. Årsakene til at jeg oppgraderer er, i uprioritert rekkefølge
- større hus, mer å holde i
- flere dedikerte knapper, trenger ikke inn i menyen
- vertikalgrep
- større søker
- flere funksjoner
- værtetting
Objektivene mine i MFT-systemet er
- Panasonic Lumix 14mm 2.5 (for landskap)
- Olympus M.Zuiko 17mm 1.8 (for miljø)
- Panasonic Leica 25mm 1.4 («normalen»)
- Olympus M.Zuiko 45mm 1.8 (for portretter)
Ettersom MFT-sensoren kun er halvparten av fullformat, tilsvarer utvalget mitt den «gammeldagse» oppfatningen at en skulle ha fokallengdene 24/28, 35, 50 og 85/90 i bagen sin.
Reflektor, kunstig lys og andre kjekke ting å ha i fotobagen får jeg ta en annen gang. Likeens etterbehandling av bildene på datamaskinen. Jeg kan bare nevne at jeg fremdeles holder på å lære meg Lightroom, ettersom jeg måtte slutte med Aperture (Apple la ned den tjenesten, snufs, snufs).